I februar 2014 ble det avholdt et internasjonalt seminar “Prolog — an evaluation of log house construction related education and development opportunities in the Nordic-Baltic region” i Latvia, og senere i Estland. Her er det som ble sagt i sluttvedtaket fra dette seminaret. Det ble bedt om at tømmerhusbyggeres kompetanse skulle bil inkludert i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) nasjonale verdensarvlister.
Interessant. Du vil definitivt ønske å vite formålet og hvorfor dette engasjementet. Denne invitasjonen overrasker deg definitivt, men det er ikke overraskende for oss. Vi forstår fullt ut alvoret i situasjonen eller tilstanden. Kanskje du allerede har lagt merke til hvordan vi prøver å varsle på alle måter og prøver å få deg tilbake til sans og samling. Tydeligvis er vi enige i, støtter og ønsker oppriktig at entusiastene i dette seminaret til å fullføre det planlagte arbeidet.
Etter lange drøftinger ved dette seminaret, var dermed årsaken til foreningens arbeid eller destinasjon bestemt som følger:
For å få tid til å tenke, og ta et skritt tilbake. For å organisere ens tanker om hva som skal gjøres videre vedrørende kompetansen til disse håndverkerne, og først da ta neste skritt. Det er ingen tvil om at det er ansvaret til spesialistene i feltet å lansere alle konserverende tiltak så snart som mulig — å samle og ivareta den verdifulle kunnskapen for å kunne gi denne arven videre til fremtidige generasjoner før det er for sent.
Når vi er inne på det. Er det noe som ikke stemmer her? La du merke til det? Men hvorfor ignorerer deltakerne i dette seminaret — sanne spesialister, lærere, profesjonelle i industrien, sanne tømmerhuseksperter og entusiaster — så mange ekte håndverksbedrifter? Det betyr ikke at deltakerne i seminaret ikke vet noe om at denne type bedrifter finnes? Men hvis ikke de vet om dem, er de virkelig i tvil og innser de egentlig ikke faget sitt og profesjonalismen? Hva er dette? Men forklaringen er ganske enkel og helt logisk:
Alle de såkalte “håndverks”-bedriftene er blitt avskrevet for lenge siden, og med rette. Det er tydelig at det ikke finnes håp her, for det er svært enkelt å konkludere om at disse selskapene ikke er voktere av noen høyt verdsatte tradisjoner. Det er klart at disse bedriftene vil knapt ønske og vil sannsynligvis ikke være i stand til å bli frelserne for slike tradisjoner; videre planlegger de knapt å bli fanget opp i gjenoppretting av håndverkertradisjoner. Vi beklager å måtte innse det faktum at kunnskapen og potensialet til slike bedrifter er mer enn utilstrekkelig til å håndtere oppgavene oppgitt over, og at faktisk hele bedriftsorienteringen skader håndverkerindustrien og til og med forvrenger den på forskjellige måter. Når det gjelder slike bedrifter, er det altså ingenting å håpe på, for penger er nesten det eneste målet av motivasjon og aktivitet i slike bedrifter. I tillegg er et “sett” med verdier til en ordinær eller typisk entreprenør sjeldent kompatibelt med et høyere nivå av ambisjon og ideer.
For å illustrere tanker – et typisk bilde av pseudohåndverk som det. En haug med tømmerstokker, kulde, halvmørke og vanskeligheter…
Det er bare slik det er. Og hvem vil våre å ikke være enig i en slik evaluering? Er det noe å innvende i så måte? Vi kan bare kommentere at den profesjonelle håndverkskompetansen til slike bedrifter også er ganske tvilsomme, i tillegg til deres faktiske operasjoner og erfaring, kunnskapen de er i besittelse av, utstyret deres, i tillegg til disse håndholdte instrumentene. Ja, og faktisk om selve det ferdige produktet også er tvilsomt. I prinsippet viser alt at det ikke er noe å arve her, det har det aldri vært og det vil det aldri være. Alt dette høres litt strengt ut, men disse er udiskutable fakta.
Absolutt ingenting som kommer fra slike bedrifter kan tas med til UNESCOs nasjonale skattekamre.
Det er klart at alt dette er bare karakteriseringen av en moderne bedrift, det er klart at disse bedriftene ikke har tid til all slags sentimentalt tull, tradisjonens romantikk, håndverkstradisjonens brorskap og nostalgisk, tåredryppende idyll. Og la oss ikke være naive. Folk må ha noe å leve av, de må spise noe… og ikke bare de, la oss ikke glemme selgerne, mellomleddene, markedsføringsguruene, oss alle sammen… I følge oppfatningen som uttrykkes av Riga Log House Conference av Kārlis Apinis, sjef for snekkerseksjonen i Latvian Chamber of Crafts:
“Men i denne ville konkurransen finnes det også noen fordeler — et stort antall snekkere som har muligheten til å bevise sin profesjonell kompetanse deltar i konstruksjonen av disse strukturene, og ofte inviteres en profesjonell fra utlandet som konsulent, og gir dermed en mulighet til å utveksle erfaringer. Men billige snekkere fra distriktsområder med høy arbeidsledighet og billig arbeidskraft, blir som oftest brukt.”
Disse enkle snekkerne har et helt annet syn på kvaliteten i arbeidet, som er langt fra å oppfylle standardene til tømmerhuskonstruksjon.
“Uteksaminerte fra yrkesskoler blir ofte rekruttert til å bygge hus. Det ville ikke være ille om de jobbet under veiledning av erfarne snekkere, men som oftest blir de betrodd med bygging og administrasjon av byggingen uten tilsyn av en mester i faget. Disse nyopprettede firmaene blir ikke med i Chamber of Crafts or prøver ikke å sertifisere sine snekkere som fagfeller og håndverksmestere i snekkerfaget. Ofte forlater slike bygningsfolk huset etter at det er overlatt til klienten og viser ingen interesse i det hele tatt for tilstanden etter det, som fører til forskjellige konflikter med klienten.”
Og degraderer tømmerhusbyggernes kompetanse og ærlighet, i tillegg til det generelle renommeet av tømmerhus.
“Følgende svært alvorlige feil blir gjort — trær skadet av mugg og treboremuslinger brukes til bygging; en dårlig utført sporing eller U-spor og hjørneskjøter; dårlig utførte bjelkeskjøter koblet til vegger; for liten settereserve i hjørneskjøter og også over vinduer, dører og vertikale strukturer; ingen elektriske ledningsstigerhull er laget i tømmerstokker; tømmerstokker er ikke riktig felt inn i hverandre, og så videre.”
Fakta vil være fakta, det vil si at bare en parodi av håndverkstradisjonen er igjen. Selve byggerne av tømmerhus ler av hvordan industrien deres fremstilles i noen fora, for de har lagt merke til et latterlig faktum for lenge siden, det vil si at:
Moderne snekkere ikke bygger tømmerhus, men sager dem til med motorsag og vinkelsliper.
Og da utelukker de heller ikke at tømmerhus som lages på denne måten kan brukes til å analysere feil en dag, kanskje for at slike feil aldri skal gjenta seg. De filosoferer også over det faktum at de i det minste vil ha noe å samle bevis fra for denne mørke perioden i “håndverkerfaget” til et eller annet oppslagsverk, og så videre.
Til sammenligning, et bilde fra vårt produksjonsanlegg. Kontrollmontering av takdelen av tømmerhuset.
Greit, men la oss nå gå tilbake til saken, tilbake til resten av årsakene som ligger bak nedgangen i denne industrien. Det er klart at håndverksbedrifter har vært med i en svært sterk konkurranse i minst et par tiår allerede, og de har med vilje ofret mye selv, akkurat som de har vært bundet og tvunget til å gjøre det også. Det er krystallklart at den aldri ville ha overlevd i denne aggressive konkurransen, uten å fremskynde byggeprosessen, uten å optimere teknikkene. Alt dette er klart, men det finnes også andre svært bekymringsfulle tvilsspørsmål. Gjeldende nivå av kompetanse hos entreprenører og teamledere i industrien, og deres kvalifikasjoner, til å være mer nøyaktig. Her er noen av de mest presserende spørsmålene:
- Har de startet bedriften sin fra selve fundamentet av kunnskap?
- Hva er opprinnelsen* til deres kunnskap og kompetanse? Hvilket nivå av håndverkskompetanse har de?
- Har de gått gjennom årevis av lærlingepraksis?
- Har de oppnådd bemerkelsesverdig praktisk håndverkskompetanse?
- Har de noen gang forstått hva som er en forenklet og forhastet prosess med å bygge tømmerhus?
- Vet de en gang hvilke avvik og feil er gjort på noe gitt tidspunkt, nettopp i deres “produksjon”?
- Gjør de fortsatt de samme feilene når de kjenner til dem? Og så videre.
Det finnes praktisk talt ingen litteratur. Foreløpig er det ikke samlet noe bredt teoretisk grunnlag med alle nyanser, det er ingen tegninger eller relaterte praktiske instruksjoner. Det er bare overfladiske beskrivelser som regulerer tvister og standarder for tiden på et embryonisk stadium.
Bilder av hjørneskjøtene til såkalt “tømmerhus” – konturene av “kinnene” er uskarpe, skjæringspunktene mellom “kinnene” er kaotiske og møtes ikke på ett punkt, den sentrale tappen er for bred og vises selv bak kontakten linje av “kinnene”. Mellomrom mellom tømmerstokkene og i skjøtene, og kantene på den sentrale pinnen som et stort hull som luft kan sirkulere fritt gjennom. Maksimal feil.
Dere kan ikke bare kjempe med hverandre og delta i hverdagskamper, for på den måten, trinn for trinn, vil den verdifulle håndverkskompetansen bli glemt, og mye av den unike kunnskapen vil ikke bli videreført. Disse bekymringsfulle tendensene er ikke bare tydelige i tømmerhusindustrien. I tillegg må det konkluderes med at mange generasjoner av bedrifter er forandret over tid under forholdene til slik turbulens, men skjebnen til håndverksmestere, en gang forbundet med dem, er blitt uklar. Og det er bare logisk at dette er dypt bekymringsfullt. Skjebnen til de gjenværende håndverksmestrene er bekymringsfull, for de må nødvendigvis være tilstede i alle bedrifter,og de må utføre opplæringen av arbeidere på en kunnskapsrik og ansvarlig måte. Med andre ord er spørsmålet om hvordan og av hvilken kvalitet lagring og videreføring av kunnskap om håndverk er organisert, omgitt av et mysterium, og man må rett og slett stole på at disse moderne gründerne ikke har latt alt gå sin egen vei for lenge siden. I det naive håpet om at bygningsarbeiderne på en eller annen måte vil takle alt på egen hånd.
For øvrig er det lite sannsynlig at mange av arbeiderne eller de såkalte “snekkerne” en gang vil lese alle instruksjonene og spesiallitteraturen selv om den fantes. Fra vår bitre erfaring er de fleste bygningsarbeidere i dag for late, og de vil så avgjort ikke stresse med noe eller tenke for mye på ting. I deres oppfatning er følgende “løsning” langt mer praktisk — en eller annen håndverksmester, en av deres veiledere er alltid ivrig etter å forklare alt for dem, klar til å gi dem alle svarene, og i kritiske situasjoner er det denne personen som tar beslutningen. Og bare han bestemmer hva som skal gjøres og hvordan, og bare han bærer totalansvaret. De aller fleste arbeidstakere vil ikke engang tenke og engasjere seg, de er uten håp, så uinteresserte. Men kanskje er det bare vår mening.
Men hvis de ikke kan kutte til og med firkantede sperrer riktig og presist, som i denne collagen, hva annet kan du tenke på dem…
Selvfølgelig er veilederne til disse bygningsarbeiderne mer hardtarbeidende, og kanskje de er mer kvalifisert, men disse veilederne kan ikke fysisk stå ved siden av hver eneste person som befinner seg i apati eller depresjon på grunn av deres livsforhold. Uansett er det praktisk talt umulig å kontrollere alt og alle. Videre er kunnskapen, kompetansen og kapasiteten til moderne veiledere langt lavere enn våre forfedre. Så enten direktørene i disse selskapene er uvitende om alvoret i situasjonen, eller de ikke kan gjøre noe objektivt, kanskje de ikke forstår eller ikke ønsker å forstå. OK, så vi vil vise dere alle riktig retning videre.
Nemlig det faktum at det er nødvendig å finne håndverksmestere med høyere ferdigheter, eller rettere sagt utvikle dem på egen hånd. Fra ingenting. Sorter ut alt selv og ikke still spørsmål om hvor og hvordan. Med andre ord er det viktig for deg å forme håndverksmestere som på egen hånd og med stor glede er i stand til å omfavne ansvaret til en kunnskapsbærer, trener, implementerer, vedlikeholder, utvikler, arrangør og rasjonaliserer, samt andre ansvarlige oppgaver. Det er derfor vi har denne bekymringen, det er derfor vi har denne usikkerheten om eksistensen av en levning av av slike unike mestere og skjebnen til håndverksskoler. Noen kommer til å si at bekymringen er overdrevet … Greit, men hva eller hvem er grunnlaget, kjernen, hjertet og ryggraden til håndverksfirmaet ditt? Kall ham hva du vil. Finnes det en slik person for tiden? Finnes det til og med en slik person?
Mest sannsynlig finnes det ingen, og bygningsarbeiderne, både individuelt og kollektivt, prøver å fremskynde byggingen av tømmerhus så mye som mulig. De har hastverk, og ignorerer dermed mindre og alvorlige ufullkommenheter. Så ser de selvfølgelig også på hverandre og begynner dessverre å gjøre de samme feilene. Et åpenbart og lett verifiserbart faktum – de fleste tømmerhus, hvis konstruktører forfølger penger og går for tempo, er konstruert uten nødvendig presisjon og forsiktighet, uten riktig arbeidsholdning og ofte også uten noen form for omtanke, uten kunnskap og erfaring, uten tilsyn fra håndverksmestere. Dessverre er disse fakta ikke bare åpenbare, de er bokstavelig talt det første du ser, og resultatene av slikt arbeid kan ikke og vil ikke bli skjult ved å svekke ISO- og UKAS-sertifikatene, så vel som andre papirer som verserer.
Som du kan se, kan selv toppen av gangene ikke kuttes nøyaktig av disse håndverkerne. Det er en endeløs trussel, de skader så smertefullt, og så mye… På helt uventede steder, på helt umulige måter.
For din informasjon, må totalbudsjettet for hver ordre fordeles mellom arbeiderne av dem selv i mange såkalte bedrifter i fattige land. Ja da, men likevel: Og så kan du se dem gå, se hvor mye hver av arbeiderne vil kunne ta ut av dette prosjektet. Og folk blir grådige, de river i hverandre for å få så mye som mulig for seg selv, sine egen familie og egne barn og betale ned lånene sine. I overlevelsens navn, fra budsjettet som er tildelt dem, fra budsjettet som er minimert til det minste. Praktisk talt alt arbeid blir dessverre utført i hastverk under begrensningene av lignende lønningssystemer eller i en stresssende atmosfære, og resultatene vil aldri være kvalitative. Dessverre vil “håndverk” -bedrifter aldri kunne tilby noe som ligner de gamle tradisjonene, kvaliteten og utseendet på ekte håndlaget utførelse. Og hva slags håndarbeid, hva slags aura kan vi snakke om der? Hvis dette er responsen fra selskaper (det er bare et enkelt eksempel) til tross for konkurranse og prispress, så er det rett og slett trist og patetisk, ja til og med håpløst. Med tanke på den såkalte “optimeringen” av skatter som ganske ofte brukes i disse bedriftene, kan det også kalles arbeidskraftsvindel… Med andre ord er disse helt feil respons, helt håpløse retninger, eller en prinsipiell blindvei.
Resultatet av denne håpløse kampen – uendelige problemer, i disse konkrete bildene – med skjøtene til takstengene (takåser).
Greit, la oss så teoretisere litt rundt denne uttrykte emosjonelle tilknytningen til stereotyper innen håndverk. Eller om dine fantasier i sammenheng med en spesiell aura, og om å plassere et slikt tømmerhus konstruert for hånd (eller med sag — se over) blant helt eksklusive fenomener. Jeg beklager vår skepsis, men virker det ikke for deg som sentimentalt tull? Tror du virkelig at konstruksjonen av tømmerhus i dag fortsett skjer med sann glede eller kjærlighet til arbeidet? Kanskje til og med til sang fra arbeiderne? Eller slik at tømmerstokken blir undersøkt først, med gjennomgang av kompatibiliteten til forskjellige treslag, og deretter formet forsiktig og presist, kjærtegnet og erklært som god nok? Eller der håndverksmestrene fusker nervøst, og ikke klarer å vente til neste arbeidsdag? For å kunne haste på jobb igjen for å fortsette å jobbe med de små stokkene.
En tenkende kunde, som har blitt edruelig igjen etter å ha blitt overveldet av følelser, vil snart våkne og innse at dagens hastverk og daglige stress, tariffer, tempo, tidsfrister, feil, risiko, ansvar, konkurranse, skatt og all slags usikkerhet, tilfører definitivt ikke disse husene noe spesielt eller pent. Tilgi oss, men disse fortellingene om den spesielle auraen er for fjerne, fordi tømmerhuset ditt før vil ha absorbert diametralt motsatte følelser når så mange mennesker sliter seg ut (så uprofesjonelt og tungt) for å bare tjene til livets opphold. For å kunne betale regningene sine! Og hvor mange av oss kan egentlig ane disse metafysiske fenomenene? Og vil noen virkelig føle disse lagene med energi fra mennesker som er fremmede for deg?
Men når sant skal sies, er det ganske enkelt at bare trær som er bygd inn i tømmerhusets vegger vil kunne fryde, varme en person og hjelpe dem å lade opp batteriene, at bare de kan også gi en behagelig duft, at bare de kan skape et svært unikt og sunt miljø. Det vil si, hvis eieren av bygningen ikke virkelig legger merke til forskjellige håndverksdefekter. Ja, det kan ikke nektes for at i tillegg til trær, kan en positiv aura tilføres både et tømmerhus og en hvilken som helst annen type bygning. Men bare som resultat av møysommelig og uforhastet arbeid, bare ved å skape det for deg selv, helhjertet, der du tenker på hver detalj og blir forelsket i hver eneste vegg. Bare på den måten. Det er derfor auraen til én enkelt person eller én familie, og det er helt klart at du kan tilføre de positive emosjonene selv ved å sette opp og dekorere tømmerhuset på en elegant måte, og bare leve og nyte livet.
Et bilde som beskriver SKANDINAVISK TØMMERHUS laftehus – en naturlig, lett synlig variasjon av tømmerhøyder.
Og igjen, en ikke svært velkommen overraskelse, en nyhet, nyanse. Meldingen om dette avviket er viet deg, kjære tilhenger av håndarbeid. Så i nesten alle selskaper som så stolt kaller seg tømmerhusprofesjonelle (en enda mer skamløs benevnelse: “gullsmeder”), som erklærer høyt at de spesialiserer i norske tømmerhus; ja, det er nettopp disse bedriftene som spesifikt ødelegger den naturlige formen av tømmerstokker. Det vil si at bjelker er spesielt likestilt slik at forskjellen i størrelse mellom de tynne og tykke endene av bjelkene ikke overstiger 1-2 cm. Dessuten er formen på bjelken profilert med grove, billige elektriske høvler, for da bekymrer ikke selskapets ledelse seg når arbeidere bryter dem regelmessig. Det betyr at en naturlig bjelkeprofil ikke oppnås, men snarere et lappverk av en profil uten å bruke “de skavehøvlene”, som våre forfedre gjorde. Mens i tilsynelatende sterke bedrifter, profileres tømmerstokkene med stolthet med ensidig men svært primitivt utstyr. Slik lages helt symmetriske, utpreget industrielle, men absolutt upresise former med “stolthet”, uavhengig av hvor moderne, utviklet og velutstyrt trebearbeiding er, selv sett bort fra at det bare anerkjenner firesidige profileringsmaskiner. Ja, alle disse såkalte “tømmerhushåndverkere” har mestret det faktum at det ikke er tillatt å vri ens “profil” eller vri ens renommé ved å lovprise seg selv og fri til kunden. Da må du gå helt inn for det og bløffe uten å nøle og uten å tape selvtillit.
Uansett er formålet med den beskrevne håndteringsoperasjonen å eliminere de fleste tømmerformede mangfoldene siden de tilsynelatende kompliserer og forsinker arbeidet, siden de angivelig i vesentlig grad skaper floker i kombinasjonene av fremtidige skjøthøyder. Fordi det truer med å danne for bratte og for lett skrånende skjøter, pluss at det allerede truer gjentatt utskiftning av noen stokker. Men det er ikke nok, de formene skyver en bokstavelig talt mot en grav, det vil si i konstruksjonsblindveier og situasjoner som er vanskelige å løse eller er uløselige; de kompliserer tilsynelatende den nøyaktige oppnåelsen av husets grunnleggende dimensjoner, de får en alltid til å bruke hodet og beregne ting, de får en til å forutsi i tide og koordinerer handlinger med andre håndverksmestere, de tvinger en til å fortsette å lete for lenge etter den rette stokken og å slite så lenge når du kopierer former og mens du lager spor. De fordømte naturlige formene… Og hva kan vi si på slutten av dette avviket eller budskapet, hva kan vi konkludere med? Rett og slett en god rasjonalisering — for å eliminere avtagende og naturlige, dekorative former. Eller som dette — hvor kreativt og profesjonelt, hvor innovativt.
Og her er konsekvensene av all denne hasten og utugenheten – varmelekkasjer, kondens, mugg osv.
Så for noen håndverksmestere eller selskaper — mangel på mestring, for noen — mangel på kunnskap, for en annen — en dyp stagnasjon. Og hvis det er mulig å legge merke til alle typer feil i nesten hvert eneste inspiserte håndbygde tømmerhus, overveldes man av følelsen av at alle håndverksbedrifter, uten unntak er eksponert for effektene av mangel på kunnskap og trussel mot kvalitet. Vi forstår at denne dystre konklusjonen ikke forbedrer tømmerhusets omdømme og generelt håndverk, men hva annet skal man tenke og hva annet bør man gjøre hvis nedbrytningsprosessen har gått så håpløst langt, hvis grove feil og upassende metoder nå er åpent demonstrert på Internett. Etter vår oppfatning er det da ikke bare nok at en industriekspert mumler for seg selv eller konkluderer noe for seg selv, når det er nødvendig å endre noe, og gjøre noe med det! Først og fremst er det nødvendig at dere, kundene, også finner ut så mye som mulig om deres elskede tømmerhus. Og alle typer informasjon, bra eller dårlig.
Det er virkelig ikke normalt dersom slike degraderende “kampanjevideoer” legges ut på Internett. De bør definitivt ha blitt lagt i bakken, slettet eller brent. Men nei, det viser seg at bedrifter fortsatt prøver å skryte og til med fremme seg selv ved å bruke disse. Deres skapere har sannsynligvis aldri tenkt på konstruksjonen av tømmerhus, deres natur og egenskaper eller tenkt over deres skadelige og overflatiske handlinger og manglende handlinger, og de er sannsynligvis ikke en gang klar over hvor de avslører sine feil. Vi vil ikke nevne navnene på disse selskapene, og heller ikke dele lenkene til videoene deres; la oss bare si at de er utenlandske håndverksbedrifter, som er ganske kjent i Norge. Forresten, mange av disse bedriftene går heller ikke av veien for å trekke til seg kunder med overdrevent lave priser. Det er et desperat skritt, men hvis du presenterer deg selv som en slags frelser og velgjører, som de som har organisert sin produksjon på en perfekt måte, kan de tilby dette eksklusive produktet til en ekstremt lav pris. Og hvis de helhjertet sørger for at noen (noen lettroende) kan få drømmehuset sitt … Og det ser ut som mange tror dem; åh, hvilken fortryllende og “fantastisk” markedsføring. Men etter vår mening er tømmerhusene ganske enkelt en kilde til fortjeneste for disse typene, og tilfredsstiller deres ambisjoner, og disse videoene er billige og etter deres mening også et smart markedsføringstrekk. Du kan være sikker på at hvis de gamle håndverksmestrene hadde sett filmene laget av disse amatørene, ville de ha snudd seg flere ganger i gravene sine.
Selv en så enkel form som taklinjen kan ikke disse “mestrene” kutte rett og nøyaktig. Bare “grise” gravinger, slik er konsekvensene av denne hasten og holdningen.
Ja, og noe annet å fortsette temaet på disse nettstedene, reklameskilt og annonser. De fleste bedrifter elsker å henge opp alle slags tvilsomme pristildelinger gitt av profittorienterte statlige og ikke-statlige institusjoner på sine nettsider, samt årlige eksportpriser. For en ekstra illusjon av alvor anbefales det selvfølgelig også å dekorere disse nettstedene med alle mulige logoer fra EU og andre sponsorer av deres prosjekter. Selvfølgelig må lenker til alle sosiale nettverk også plasseres der, og selvfølgelig må disse sosiale nettverkskontiene være fylt med entusiastiske planer med den tilsynelatende hyperaktiviteten til disse selskapene. Selvfølgelig må den uverifiserbare eksistensen av FSC-, ISO- og UKAS-sertifikatene nevnt ovenfor og andre sertifikater som kan kjøpes, må også bevises, deres involvering i alle slags seriøse samfunn og store prosjekter (bare i kraft av navnet), deltakelse i intelligente seminarer og andre ting må også vektlegges. Og hvorfor ikke prøve å ta æren for nyskapende aktiviteter, hvorfor ikke skape et bilde av et innovativt selskap? Det er jo så enkelt! Delta for eksempel i arrangementer organisert av Innovasjon Norge, det er enkelt som bare det — for ingenting, bare som observatører, og deretter slenge det i ansiktet på alle ved enhver anledning.
Men det hadde vært bedre å ta hensyn til kvaliteten på tømmerstokkene som brukes – for å råtne, til utvekster, blåhet, treormpassasjer og andre feil.
Likevel ligner det på en kalkun med stuffing. Men i dette tilfellet er “kalkunen” fylt med luft. Viser ikke dette utryggheten til disse bedriftene ved å fremsette slike “overbevisende” argumenter? Hvor finnes ett enkelt ord, i sin essens, om selve produktet? Virker ikke det mistenkelig? Og så dette, et ord som er så populær i dag — innovasjon. Når det gjelder håndverk? Merkelig. Er det hele et forsøk på å skjule sannheten, og dekke over ens egen stagnasjon? Kanskje for å skjule sjalusien? Man kan bare håpe at mange kunder er bekymret for disse regaliene og overdrevne uttrykk som vises på disse nettstedene. Det er så søtt, så mange attributter, mange store ord og en slags kvalmende bevegelse … dårlige følelser begynner å dukke opp, enten du ønsker dem eller ikke. For hvilken kjøper er det som ikke vet at de ikke har å gjøre med internasjonalt anerkjente selskaper og merkevarer å gjøre? Ja, prisen er relativt lav, men vil resten gå bare halvparten så glatt som disse selskapene prøver å fortelle deg?
Vil alle splintrede, råtne og kløyvede stokker skilles? Vil alle defekter i trestrukturen bli vurdert?
Det ser ut til at vi i forhold til temaet til nettsteder også må inkludere noen tøffere erkjennelser og sannheter. For eksempel det faktum at disse selskapene bør (må) si på sine nettsider og overalt ellers at de ikke ivaretar tradisjoner, men heller er opptatt av å forenkle håndverksteknikker, operasjoner og former. Så faktisk, eller i all vesentlighet — i nedbrytning av kvalitet og tradisjon, og i veldig lang tid, i hvert fall de siste 25 årene. Og de bør prøve å overbevise alle tømmerhusentusiaster ikke om at de kan gjøre det, men rett og slett at de ikke ønsker å investere i all slags utstyr (på grunn av det faktum at de tappert holder øye med håndverkstradisjoner), men innrømme det faktum at de ikke har det minste håp om å gjennomføre disse komplekse teknologiske aktivitetene, at de verken har mot eller lidenskap til engang å våge å gjøre noe av lignende. Og at de ikke har noe tegn på oppriktig entusiasme, at de bare har lyst på fortjeneste, en tom arroganse og en lengsel etter stadig økende omsetning. Til slutt vil det også være tilrådelig å innrømme sannferdig at de eneste våpnene deres faktisk er disse — en skamløs og aggressiv markedsføring, pluss dumping av priser på bekostning av arbeiderne deres. Dessverre, fordi dette er “våpnene” som bidrar til tilbakegang av tradisjon og kvalitet.
På bildene – oversvømmet fundament som et alvorlig problem med byggherrens holdning. Stokkene absorberer fuktighet intensivt og tømmerhuset blir mugne og blått, mulig treråte.
På den annen side har selskapene som ikke hadde slik ammunisjon i arsenalet eller der det ikke var den stilen de praktiserte, lenge blitt tvunget til å slutte å operere i håndverksindustrien; blant annet et veldig stort antall kjente norske håndverksbedrifter. Ganske urettferdig og til og med en absurd situasjon. Men henger ikke virksomheten til slike pseudo heldige mennesker og disse overlevende allerede til en tråd? Vil det fortsatt være mulig å bare slippe unna med tomme løfter og selvopphøyelse? Vil det være mulig å fortsette denne skrytingen, vil det være mulig å manipulere kundene ved å lure dem og nevne tradisjoner og det såkalte håndverket når det er nødvendig, vil det fortsette å være så enkelt?
Vil det fortsatt være mulig å omgås og ignorere den viktigste faktoren — produktets kvalitetsfaktor?
Et bilde det er en fornøyelse å se på. Våre hjørneskjøter i et tømmerhus laget av sibirsk lerk.
Folkets visdom forteller oss at “en fisk råtner fra hodet og ned”, og den type forråtnelse ser vi faktisk ikke så langt unna. Robert W. Chambers fra USA, som er Adm. dir. i International Log Builders’ Association og den med aktive og betitlede deltakeren ved Riga Log House Conference nevnt over, uttalte følgende så tidlig som i 2005:
Moderniseringsprosesser i tømmerhuskonstruksjon er uunngåelige.
Og kalte seg selv og andre deltakere i konferanse tømmerhus-”foreldreløse”, han understreket, ikke uten misunnelse, at:
“Bygging av tømmerhus med motorsager, kraner og skribenter, dessverre ikke samsvarer med konseptet av noe moderne hvis vi sammenligner hvor høyt utviklet trebearbeiding generelt er, hvor fantastisk metoder og verktøy for trebearbeiding er.”
Så minnet han oss nostalgisk om at da han besøkte Latvia for første gang i 1993, ble bare økser og skavehøvler brukt til å lage skjøter og U-spor, og at han til og med hørte sang fra håndverkerne. Men da begynte kanskje Robert W. Chambers endelig å våkne fra denne drømmetilstanden, og helt uventet begynte å tilby svært økonomisk lønnsomme “håndverksinnovasjoner” — innovasjoner patentert av mannen selv. Etter vår mening er det fullstendig nonsens, for eksempel:
- OLAT (One log at a time – én tømmerstokk om gangen), metode for merking og justering. Det vesentlige ved “innovasjon” er å merke alle tømmerstokker samtidig;
- Med ALB (Accelerated log building – akselerert tømmerhusbygging) blir det lagt vekt på å øke tempoet for å lage et spor, som ikke er mindre enn 20 minutter per meter, når håndverksmesteren allerede har blitt vant til arbeidet. Testet på ca. 200 prosjekter;
- CIY (Cut it Yourself – kapp selv) Selv om tittelen på denne “innovasjonen” minner oss om hån av klienten, er det et nytt produkt eller en oppfinnelse i beste tradisjon for semi-produserte varer, beregnet på kunder som liker å gjøre noe av arbeidet selv;
- Han lover også å presentere den nye generasjonen ALB (Accelerated log building) der mestrene merker hjørneskjøtene og retter tømmerstokkene til sagbruk med motorsager. Og da vil det kanskje være mulig å pakke alle detaljene der på stedet, kanskje med én gang…
På slutten av konferansen slutter han ikke å fantasere og slår seg ikke til ro, og drømmer ikke om helautomatiske linjer og metoder. Til slutt trøster han imidlertid deltakerne på konferansen ved å inkludere et løfte her og et håp der:
Jeg vedder på at det vil fortsatt være en liten andel av markedet igjen for eksklusive, fullstendig håndbygde tømmerhus. Men bare for de som ikke er berørt av motorsager og annet brutalt mekanisk verktøy.
Unnskyld oss, men hvis disse vansindige ideene og “innovasjonene” blir fremmet av presidenten for International Log Builders Association, ligner det virkelig et sammenbrudd. Greit, Gud være med alle disse assosiasjonene. Vi vil rett og slett også understreke årsakene til alt dette styret med tømmerhus, og minner deg nok en gang om at fagarbeid hovedsakelig forringes av begrensningene med priser og kostnader og presset forbundet med det, et press som også kommer fra sluttkjøperen. Og vi ender opp med noe av en ond syklus som betyr at avgiften for den lave prisen er av lav kvalitet, skuffelse og hodepine for kunden. Og det er bare logisk at presset fra kundene ikke lønner seg hvis det kommer tilbake for å hjemsøke dem. Inntil nå ser det ut til at kjøpernes ønske om at selskaper skal sikre at tømmerhus av høy kvalitet blir produsert til lave og ekstremt lave priser, ikke er oppfylt og kan forbli uoppfylt. Kanskje er det nettopp på grunn av dette overdrevne kravet og deres egne utilstrekkelige taktikker – også buede vegger, nivåavvik og forskjøvede strukturelle noder.
Men vær så snill, fortvil ikke, for selvfølgelig kan ethvert ønske oppfylles, og denne bestemte uttalelsen blir direkte og trygt bekreftet av produktet vi har skapt. Det har begge; en høy kvalitet og en god pris. Men når det gjelder en så kompleks type tømmerhus (med norske hjørneskjøter), er det mye, til og med ganske mye å forvente, og et slikt ønske kan ikke oppfylles på én dag og til og med på ett år. Men fremfor alt, kan det aldri gis liv ved å fortsette å bruke de samme gamle metodene med forskjellige marerittlignende forbedringer av teknikker eller med tåpelige innovasjoner. Enkelt sagt, i så fall vil både produktets kvalitet og behandlingsteknikker gradvis og uopprettelig bli ødelagt, eller det er akkurat det som har skjedd innen dagens håndverksindustri. Og hvordan kan det være annerledes om selv prisen på et slikt hus, som tilsynelatende er så høyt elsket og tilsynelatende så eksklusivt, må reduseres, hvis tempoet tilsynelatende har blitt den eneste frelsen for håndverksspesialistene?
Som oftest stimuleres økt tempo av bedriftene selv, og reduserer kostnaden ved håndverk — for å opprette hjørneskjøter, for en meter med sporing og saging, og så videre. Også ved å systematisere hver operasjon, prise hver aktivitet og innføre nye typer akkordarbeid, men uansett stramme “reimen” mer og mer. Ledere av “håndverksbedrifter” som har møtt på vanskeligheter, blir tvunget til å kutte alle disse tariffene ved å vurdere økonomiske og praktiske hensyn. Ofte sjonglerer de på grensen til slike firmaer og deres bygningsarbeidere. Det er klart at det er slik ting skjer i dag i alle fall; dessverre er det umulig å forvente eller lage vesentlige rasjonaliseringsforslag i håndverksmiljøet, det er ikke mulig å innføre tiltak som letter og kompenserer arbeid.
Så det er nesten ingenting som kan gjøres for å hjelpe ofrene for denne tarifiseringen, arbeidstakere hvis hender er bundet, så vel som med hensyn til å øke fortjenesten til bedrifter. Unnskyld oss, det finnes noen andre muligheter for fortjeneste, men … En ting som vi nevnte tidligere blir praktisert, det vil si den såkalte “optimaliseringen” av arbeidskraft og andre skatter, inkludert ulovlig ansettelse, svart lønn, ulovlig dobbeltregnskap, osv. Og det er ikke noen spøk, det er ikke morsomt i det hele tatt. Greit, men hva må håndverksmestrene gjøre midt i alt dette, og har de noe valg i det hele tatt? Bør de bli involvert i denne galskapen, glemme akkumuleringen av pensjonen, begynne å innføre enda mer hastverk? Kanskje burde de stolt løfte hatten og sulte?
Dessverre vil mange “håndverksmestere” ikke løfte hatten, de ønsker ikke å leve i sult eller halvparten av det en gang, de velger fortsatt å gå veien til forringing. Ja, det er mulig at de fleste av disse menneskene er eller ble tvunget til å gjøre det, ingen dømmer dem. Men uansett, deres viktigste valg fører også tømmerhusindustrien et skritt nærmere sin frontkollisjon, og dette fører igjen til uopprettelig forhastelse og forvrengning av alle mulige arbeidsmetoder. Fremskynding på bekostning av kvalitet og bygningsstrukturer og skjøter.
Denne trenden gjelder forresten spesielt for alle industrielle produsenter av tømmerhus, også ledere av dette segmentet fra Finland. Verdens ledere. Slike strukturer kan bare delvis betegnes som tømmerhus, og de kan mer presist karakteriseres av benevnelser som: kalibrert tømmerstokk, bjelke, frest tømmerstokk eller selvklebende bjelkehus. Det hele ser hult og billig ut, faktisk er det bare hauger med billige stokker.
Og nå er det bare en og annen håndverksmester som praktiserer gjentatt eller spesifisert markering av hjørneskjøter og sporlinjer. For å øke hastigheten på denne prosessen, brukes nå i stedet alle slags triks og uegnet verktøy, inkludert merking av niveller eller de såkalte risserne fra Canada. De er forresten kun egnet for sine gigantstore stokkene av sedertre. Nå har de ansatte en tendens til å merke og forme skjøter på én gang, og håndteringsprosessen blir forhastet ved å bruke vinkelslipere og motorsager. Når en brutal og overdrevet dyp forming av sporet utføres, krysser tversnittet i «kjakene» i skjøtene nesten aldri på ett enkelt punkt, nå har én skjøt høyere tetthet mens en annen har åpninger i én eller alle kontaktlinjer. Dessuten lages ujevne setteforhold, ulike mellomrom, uriktige, ulogiske og motstridende sporformer i en hast, og så videre og så videre.
Og det vil ikke alltid være slik at de har råd til å lagre og kvalitativt tørke tre på riktig måte, de vil ikke alltid ha råd til å kaste bort uegnet og muggent ved, og det er usannsynlig at de har råd til å kvitte seg med alle stokkene som har skjev trefiber, se bilder.
De vil absolutt ikke være i stand til å gjøre alt dette på grunn av det faktum at de ikke har råd til det økonomisk, for de tross alt er tvunget til å selge tømmerhuset sitt, bygd med møysommelighet (hvis arbeidet har vært fullført uten hastverk), til en gunstig pris. I prinsippet karakteriserer ordene overlevelse og fortvilelse mest nøyaktig ting relatert til tømmerhus og den virkelige tilstanden til håndverk, fordi disse “ekte håndverks”-firmaene ikke lenger har råd til å løpe etter fortjeneste eller bare i overlevelsens navn. for å forberede trærne på riktig måte om vinteren, og de kan heller ikke fantasere om å hogge dem ned i månens riktige faser.
Tømmerstokker skal kappes på det tidspunktet trær inneholder minst vannmengde, dvs. fra andre halvdel av desember til slutten av februar. Nåletrær kappes i løpet av en voksende månefasen som starter fra den tredje dagen etter en nymåne og slutter én dag før fullmånen. Det antas at husene er mangeårige, de er varmeeffektive, ingen tegn til tremark, og stokkene sprekker mindre. Vi praktiserer forresten ikke dette heller, da det er praktisk talt umulig å overholde dette i storskalaprodukjon eller under noen typer moderne trebearbeiding. På den annen side, innen ekte håndverk — er det ikke noe problem å gjøre det, eller enkelt sagt, det er deres fagområde, og det er de stolt av.
Det gjør vi forresten ikke heller, for i storskalaproduksjon er det praktisk talt umulig å gjøre, ingen steder i moderne trebearbeiding. På sin side, i det virkelige området med håndarbeid – ikke noe problem å gjøre det, eller rett og slett, det er deres felt, de er stolte av det. Ja, men så dukker det opp et annet viktig spørsmål, som fører til seriøs kontemplasjon, med hensyn til disse tømmerhusene som har vært så vanskelige å bygge. Et spørsmål til deg.
Hvem har egentlig prisen deres vært eller vil være gunstig for?
Ikke for kjøpere eller selgere. Kanskje ikke for noen? Greit, et nytt spørsmål til deg da. Kan du for øyeblikket finne minst én elite-håndverksbedrift i Norge? En som fungerer normalt, som har en tidsplan full av tømmerhusbestillinger i minst ett år fremover? Ja, det var en gang en gang et selskap ved navn Malmlaft AS som drev virksomhet i Norge, det var en gang i Latvia, under paraplyen til det latviske handelskammeret, at tømmerhus ble bygd av ekte entusiaster av yrket, utvilsomt fagpersoner. Var en gang… Dessverre ble mange av disse respekterte bedriftene meid ned til ingenting som følge av den globale finanskrisen i 2007. Men hvis vi skal være ærlige, var og er nivået av disse bedriftene og prisen, tilgjengelige kun for svært få kunder. I Latvia, for eksempel, var tjenestene til slike selskaper rimelige bare for vår president, lederen for vårt gassforsyningsselskap og visse svært velstående gründere.
Og hva skal du konkludere med når du har lest avsnittet ovenfor? Bare det at det ikke skal tas lett på å bygge tømmerhus, og hvis kunden ikke er villig til å betale prisen for håndverk, som er godt over gjennomsnittsprisen på markedet, så har han eller hun ikke mye igjen å håpe på. Det er ingen mirakler, og det er absolutt ingen grunn til å leve i en fantasi — da er det bedre å ikke engang starte et slikt prosjekt, det er bedre å ikke ødelegge denne drømmen. Det er mer logisk og uten sammenligning klokere i slike tilfeller å bygge et tømmerhus fra industrielt produserte tømmerstokker, med en garanti for kvalitet og presisjon, til en adekvat og forståelig pris, og vite nøyaktig hva du kan forvente. For å illustrere denne tanken, prøv for eksempel å visualisere utseendet til trapper, dører, et bord eller en stol laget kun for hånd og med primitive verktøy. Prøv å oppnå høyest mulig kvalitet på slike produkter, og sammenlign deretter disse ideene med potensialet til moderne industriprodukter. Og vurder definitivt produsentens systematiske tilnærming, produktgarantier, muligheten for å bytte ut komponenter, vurder deres korrelasjon mellom pris og kvalitetsnivå, og så videre.
Photo: Our log house assembly in Idre Fjäll, Sweden.
Selvfølgelig kan vi fortsette å klage en stund til, men alt dette må håndteres! I håp om at du vil sette pris på innsatsen vår, og i et forsøk på å prøve å rette oppmerksomheten mot den ganske triste situasjonen i tømmerhusindustrien, med ekstreme tiltak og ved å bruke avslørende metoder, i håp om at vi kanskje da kan få et håp … I håp om at situasjonen fortsatt kan repareres eller reddes, at kundene endelig begynner å tenke, at de endelig vil begynne å kreve et stabilt kvalitetsnivå i samsvar med moderne standarder, at de vil slutte å ignorere sine egne interesser.
Foto: Kontrollmontering av tømmerbygg og tilleggsarbeider i Livani.
Enda så rart dette er, får kunder ofte og av forskjellige grunner ikke engang informasjon om andre tilbud fra markedet og dets aktører, om produktalternativene som er fritt tilgjengelige for kunden, og som også inkluderer vårt produkt. Mange utbyggere er rett og slett uvitende om alt dette, noen velger å være stille, mens andre har en tendens til å fordreie fakta for egoistiske interesser, noe som er enda sprøere. Til vår store overraskelse fant vi nylig ut at til slutt (det vil si bare 20 år etter at produktet vårt gikk inn i produksjonsfasen), har noen svært aktive byggefirmaer oppdaget tømmerhusene våre for første gang. Så et spørsmål — hvor mange flere representanter for bransjen er det som ikke har hørt noe? Og for å være rettferdig, hvor mange kunder og personer som er potensielt interessert i tømmerhusene våre har hørt noe om produktet vårt? Sannsynligvis ingen? Greit, så la oss prøve å finne ut og forklare hvorfor dette har skjedd i en av fortsettelsene på denne bloggen. Med vennlig hilsen,
Ervins Poga, styremedlem
Vi inviterer deg til å lese den korte versjonen av vår brosjyre, på to sider, i vedlegget, for at du ikke skal tro at noen snakker tull i disse artiklene eller det som verre er, hjernevasker deg. Brosjyren viser systematisk alle nyansene av produktet vårt, uten å utelate noen av elementene i tømmerhuskonstruksjoner som er verdifulle når det gjelder å ivareta tradisjonen. Selv om det er slik vi legger ut alle hemmelighetene våre i detalj, er vi ikke bekymret i det hele tatt for fremtiden vår bare fordi vi ikke har stagnert i utviklingen vår. Veien til å implementere alt dette i det virkelige livet vil være lang og vanskelig nok for alle.
Ved å studere grundig alle de små detaljene av konstruksjonen av tømmerskjøter som er beskrevet her, kan du komme til å være klar over at brosjyren også kan brukes som håndbok for alle våre følgere. Under opprettingen av brosjyren, i det minste, var alt villig avslørt, med lettelse over at saken var blitt løst og at produktet virker som det skal. Med andre ord var ingenting hold skjult for deg. Vil de profesjonelle i industrien bekrefte at produktet vårt ikke nødvendigvis er et uttrykk for litt overdreven flisespikkeri, men at det er formet med sann respekt for våre forfedres visdom og urgamle tradisjoner? Det håper vi de gjør. For ved å gjøre vårt beste til å bevare eller til og med redde disse tradisjonene, ga vi også oss selv enda en oppgave: å forbedre kvaliteten på trebygninger, som kan kjennetegnes som ganske spesifikke, for å opprette et harmonisk, vakkert og fullført produkt, for å opprette en moderne og langvarig teknologi. Og her kommer den lovede sammenligningstabellen:
